Mestringstro er den usynlige motoren i klasserommet

Matematikk var langt fra mitt sterkeste fag, og jeg hadde akseptert nivået jeg lå på. Men på videregående fikk jeg en mattelærer med bakgrunn som psykolog. Han sa han var sikker på at jeg kunne løfte meg en hel karakter. Det ville kreve innsats, men han sa han hadde sett andre som meg få det til, gang på gang. 

Det var ikke tomt prat. Han fikk meg til å tro på det selv. Det ga meg fornyet motivasjon, større innsats, og jeg gikk til slutt opp én karakter. Opplevelsen av å mestre tall førte meg også videre til økonomistudier og senere til kvantitativ utdanningsforskning.

Fikk troen på at jeg kunne

Denne erfaringen har brent seg fast i meg. Ikke fordi én karakter forandret alt, men fordi én lærer fikk meg til å tro at jeg kunne. Og den troen førte til motivasjon og innsats.

I dag har vi bedre tilgang på læringsressurser og avansert teknologi enn noen gang. Likevel viser undersøkelser at elevers motivasjon og resultater går ned. Kanskje bør vi prioritere elevenes motivasjon enda høyere? Da kan mestringstro være en viktig del av løsningen.

Psykologen Albert Bandura kalte mestringstro «grunnlaget for menneskelig handlekraft». Når vi tror vi kan lykkes med noe, gir vi mer innsats, holder ut lenger og leter mer aktivt etter løsninger. Mestringstro er derfor knyttet til et bredt spekter av positive utfall. Og det gjelder ikke bare elever: Forskning viser at lærere med høy mestringstro underviser bedre, prøver ut nye metoder og bygger sterkere relasjoner til elevene.

Læreren har en nøkkelrolle

Heldigvis er ikke graden av mestringstro medfødt. Den kan bygges, og læreren spiller en nøkkelrolle. Forskningen peker særlig på tre sentrale kilder:

1. Tidligere mestringserfaringer: Å lykkes tidligere gir tro på at man kan lykkes igjen. Del derfor opp store oppgaver i overkommelige steg. Når elevene mestrer de første stegene, vokser både mestringstroen og motivasjonen til å fortsette. 

Minn dem gjerne på tidligere seire: «Husker du da du syntes [fyll inn] var vanskelig, men klarte det?»

2. Å se andre lykkes: Når vi ser andre få det til, tenker vi «da kan jeg også klare det.» Modellering handler ikke bare om å vise hvordan noe gjøres, men også om å vise at det er mulig. 

Ekstra kraftfullt blir det når elever ser jevnaldrende, som de identifiserer seg med, mestre noe. Be elever som har lyktes med krevende oppgaver, dele hva de gjorde og hvordan de tenkte.

3. Oppmuntringer: Et ektefølt «Jeg tror du kan klare dette» gjør noe med oss. Når andre viser at de oppriktig tror på oss, tennes en flamme som kan brenne lenge. Selv i møte med motgang kan læreren hjelpe eleven med å se verdien i det som ikke gikk. Hver erfaring, hvert forsøk bygger innsikt og øker sjansen for å lykkes neste gang.

Vi kan ikke trylle frem motivasjon, men vi kan jobbe målrettet med motivasjons byggeklosser, slik som mestringstro – da bygger vi også mot, innsats og læringsglede.